Historikk
Historikk
Etter å ha følt meg slapp og sliten i en lengre periode, fikk mamma endelig tvunget meg til å oppsøke lege. Den 29. September 2005 dro jeg til Dr. Irene Bøasæther for en helsjekk. Hun mente at allmenntilstanden min var god, men skulle kontakte meg innen en uke hvis hun så noe galt med blodprøvene. Allerede dagen etter ringte hun meg opp igjen. Hun ba meg om å komme tilbake til legekontoret. Da hadde hun fått sett på blodprøvene, og sendt de videre til en blodspesialist i Trondheim. De fryktet at jeg enten hadde kyssesyken eller leukemi (blodkreft). Jeg ble bedt om å kjøre inn til Trondheim for å ta flere prøver på St. Olavs Hospital. Jeg lå der til neste dag.
På morgenen lørdag 1. Okt -05 kom Doktor Jens Hammerstrøm inn på rommet mitt og fortalte at jeg med 99% sikkerhet hadde utviklet akutt myelogen leukemi (aml). Han forklarte meg hva dette innebar, og hvordan ting kom til å bli framover. I det han gikk ut og lukket døren etter seg, raste verden sammen. Jeg brøt totalt sammen i gråt. Etter å ha felt tårer i omkring en halvtime, sendte jeg ut meldinger til min nærmeste familie og kjæresten min, der jeg forklarte at jeg hadde fått kreft. Mamma og pappa ringte selvfølgelig med en gang, men jeg tok ikke telefonen: jeg klarte ikke å snakke med noen uten å gråte. I samråd med legen min bestemte jeg meg for å ta med kjæresten min tilbake til Oppdal for å samle tanker og krefter til å starte den tøffe behandlingen.
Allerede tirsdag 4. Okt begynte jeg på min første cellegiftbehandling. Men det var først etter at jeg hadde vært på gynekologisk avdeling og avlevert en fin og frisk dose sæd. For de som lurer på hvordan jeg klarte å få det til i en sådan stund, vil jeg bare si at det trengs ”Blood, sweat and tears” og ekstra motivasjon. Takk Gud for at jeg har en sexy kjæreste.
Under første cellegiftkur gikk jeg ned 10 kg. Og det var på én uke! Jeg fikk store problemer med munnsårhet og kjevesperre. Men på forhånd hadde jeg bestemt meg for å ikke bli kvalm av kurene, for å spy er noe av det verste jeg vet. Med min mentale styrke, noe som jeg har opparbeidet meg gjennom mange år på curlingbanen, klarte jeg å unngå det. Etter den første kuren, kom jeg i full remisjon, noe som vil si at legene ikke kunne finne noe kreft igjen i beinmargen min. Det var et meget bra tegn. Jeg fikk noen uker på å samle krefter til en ny kur.
Andre cellegiftkur var kun en ”enkel” vedlikeholdskur. Dvs at jeg var på sykehuset annenhver dag i fem dager, for å få gift sprøytet inn i meg tre timer på morgenen og tilsvarende på kvelden. Denne kuren gikk helt smertefritt, men dessverre fungerte den heller ikke på kreften. Etter en stund ble det klart at den hadde kommet tilbake. Dvs at kreften var av en mye mer aggressiv type enn det legene først trodde. Det betydde at for at jeg skulle ha mulighet til å overleve dette, var jeg avhengig av en beinmargstransplantasjon.
Heldigvis matchet min og min kjære storesøster Camillas vevstype perfekt. Camilla sa seg selvfølgelig villig til å donere stamceller. Det ble gjort klart for en beinmargstransplantasjon på Rikshospitalet i Oslo. Men først måtte jeg ta en runde med cellegift her i Trondheim. Det var rett før jul. Heldigvis var jeg såpass sterk at jeg kom meg greit igjennom kuren, og kunne vende nesen hjem til Oppdal lillejulaften.
Etter å ha samlet krefter kjørte jeg og pappa ned til Oslo 23. Januar 2006. 24 januar var jeg klar for innleggelse. Dette var det de kalte dag minus 8, i nedtellingen mot selve transplantasjonsdagen, 1. Februar. Dag minus 6 begynte jeg på cellegift-tabletter som inneholdt 2 x dødelig dose. For nå skulle de ta fullstendig knekken på beinmargen min, friske som syke celler. Dag minus 2 var det slutt på tablettene, de jævlige tablettene jeg hadde tatt over 200 av hver dag. Nå skulle jeg få cellegift intravenøst i to dager. Det var på denne dagen jeg spydde for første gang av cellegiften. Det skulle jeg fortsette med hver dag, i tre lange uker framover.
Transplantasjonsdagen, 1. Feb 2006
Jeg var i relativt bra form da overføringen av de livsviktige stamcellene skulle starte. Nå skulle vi bare vente på at Camillas donorceller skulle finne seg til rette i kroppen min. Dag 5 hadde kroppen min blitt helt brutt sammen at jeg ble flyttet til et isolat-rom. Der lå jeg kun i åtte dager, noe som er rekordlavt til transplantasjon å være. Men det skal sies at dette var 8 dager i selveste helvetet. Selv husker jeg ikke alt som foregikk, fordi jeg lå i kontinuerlig morfin-rus. Men jeg opplevde alt fra intens halsbrann, blødninger i nyrene til full blærestopp. Det siste gjorde at jeg var nødt til å få satt inn et kateter i penis, for å få ut all urinen som hadde hopet seg opp inni meg. Et normalt menneske tisser ca. 400-500 ml hvis man virkelig må. Da de åpnet kateteret mitt, og urinen kom ut, fylte jeg en flaske på 1,8 liter. Gjett om det sprengte på! Etter isolatperioden var det opp til meg å komme meg fortest mulig opp på beina og i gang igjen. Det ble mye mas om mat og drikke. For meg var det t.o.m. vanskelig å spise en halv banan, jeg som ikke hadde smakt fast føde på over 3 uker! Jeg tok en dag av gangen, og gradvis klarte jeg å presse nedpå mer og mer, selv om ingenting smakte som før. Til og med melk fikk en ekkel ettersmak av metall, jeg som er kjent for å være familiens melkegutt!
Kjæresten min og jeg bodde på pasienthotellet ved Rikshospitalet i en uke etter utskrivelsen. Da gikk jeg til daglig kontroll på poliklinikken. Sakte, men sikkert gikk det opp for oss at jeg hadde kommet meg helskinnet igjennom det hele. Med mye mas fra kjæresten, og med en hel del god innsats fra min side, klarte jeg å spise og drikke nok til å kunne sendes hjem til Oppdal. Da vi kom hjem, viste den gode gamle badevekta usle 60 kg. Nå hadde jeg mistet nesten 20 kg.
Våren og forsommeren ble brukt til rehabilitering. Dagene inneholdt mye spising, og av og til en liten runde golf. I tillegg var det å ta tabletter en liten kamp i seg selv. Jeg som alltid har hatet å ta tabletter, slet med opp til 10 store og ekle hver dag. Samtidig som jeg prøvde å bygge opp kroppen, reiste jeg til Trondheim for kontroller to ganger pr uke i begynnelsen, senere ble dette redusert til en gang. Helt til midten på juli, da legen hadde oppdaget noe i blodet mitt som absolutt ikke skulle være der.
13. juli: Dagen da verden raste sammen- på nytt
Denne dagen reiste jeg ned på St.Olavs i Trondheim på egen hånd. Det startet som vanlig med at jeg møtte tildig om morgenen for å ta blodprøver. En liten halvtime etter ble jeg kalt inn på Jens Hammerstrøms kontor. Ansiktet hans hadde en alvorlig mine, og han sa ”Nå ser det dårlig ut. Dette er alvorlig.” Jeg hadde hatt slik uflaks at jeg var en av de 2% som får tilbakefall av kreften etter en vellykket beinmargstransplantasjon. Selv om alle undersøkelser av blodet mitt viste at kreften var tilbake, ville han ta en ny beinmargsprøve av meg, for å være helt på den sikre siden. Etter at beinmargsprøven var tatt, kjørte jeg hjem til der kjæresten min bodde.
Camilla ringte meg, og jeg fortalte henne de dårlige nyhetene. Begge brøt ut i gråt, og ingen av oss maktet å si noe fornuftig. Jeg ba henne ringe mamma og pappa. Pappa ringte meg med en gang og fortalte at han hadde hatt en dårlig magefølelse hele den dagen. Han sa at han og mamma skulle kjøre til Trondheim så fort som mulig. Hjemme hos kjæresten min satt jeg meg ned foran pcn og skrev ned et slags testamente og en beskrivelse av hvordan min begravelse skulle være. For nå visste jeg med sikkerhet at jeg ikke kom til å leve lenge. Dagen etter, fredag 14.juli, dro jeg og familien til sykehuset for en samtale med legene om hvordan fremtiden så ut for meg. Der gav de meg to til åtte uker å leve, hvis jeg valgte å ha det godt den siste tiden.
Det andre valget mitt var å prøve å ta en ny cellegiftkur der ingen, ikke engang legene, kunne vite hvordan utfallet ville bli. Dvs at jeg kunne måtte gjennomgå to til åtte uker i et nytt helvete, uten å vite om jeg i det hele tatt ville overleve. Men som jeg sa; ”Hvilken 21-åring legger seg ned for å dø?” Sammen med familien min bestemte jeg meg for å i alle fall prøve. Vi håpte på at en ny cellegiftkur skulle kunne forlenge livet mitt. Jeg fikk tilbud om å starte på cellegift allerede samme helg, men først ville jeg ha noen dager med familien. Vi reiste til København lørdag morgen. Det var en minnerik tur, hvor vi greide å koble vekk mange stygge tanker, og følelsen av å være innestengt på et sykehus.
Mandagen kom vi tilbake til Norge, og jeg begynte på cellegift et par dager etter. Kuren skulle etter planen vare i fem dager, men allerede etter tredje dag fant vi ut at dosen var for sterk, og vi avbrøt. Så gikk det en uke: jeg ble innlagt på nytt, nå med feber og store smerter i munn og svelg. Cellegiften hadde ødelagt slimhinnene mine totalt, og fucka opp leveren min skikkelig. Det var starten på nye fire-fem ukers sykehusopphold, deler av tiden i total morfinrus. Rundt slutten på august ble det klart at jeg igjen hadde oppnådd komplett remisjon. Nå så de plutselig ikke noen kreftceller, noe som selv legene ble overrasket av. Jeg ble kjempeglad, selv om gleden hadde en liten bismak. Cellegiftkuren hadde nemlig gjort meg enda svakere, og jeg var nede på 49 kg. På ett år hadde jeg nå mistet nesten 30 kg (pure muscle, of course!)
Før (ca.80kg) 
- Etter (ca.50kg) 
Men heldigvis for meg valgte jeg å ikke gi opp når det var som verst, og se som det lønte seg! Ingen vet hvor langt tid det vil gå før kreften er tilbake igjen, men som vi har lært oss å si i min familie: vi tar en dag av gangen. Og pappa sier alltid, dere kan ta fra oss trua, men aldri håpet.
I dag viser prøvene en svak antydning til bedring, og jeg føler meg i bedre form for hver dag som går. Leveren bærer fortsatt preg av alt jeg har vært igjennom, noe som vises på huden og øynene mine mest. Jeg er brun, gul og blå på samme tid.
Jeg vet at jeg skal dø en gang, men det skal vi alle. Hvem vet hva som skjer i morgen? For meg blir det muligens litt før jeg hadde tenkt..
Learn from yesterday, LIVE FOR TODAY, hope for tomorrow!
Hei..
jeg tror det er veldig mang rundt deg som er UTROLIG stolt over den styrken og livsmot du har vist og jeg er en av di..
Jeg er en av tvillingene og jeg sitter nå å gråter etter å ha lest dette, har spurt Ingrid S hele veien hvordan d går m deg og håpet at du ikke hadde gitt opp håpet.. Kan ikke si at jeg kan fatte hva du gjennomgår, men min mor har kreft og grunnen til at hun lever er kort og godt fordi hun haddetrua.. etter medisinske vurderinger skulle hun ha vært død for leeenge siden, men hun hadde tua.. Så jeg ber deg forstett with the good working..
med vennlig hilsen Jorunn Foss
Comment by Jorunn — October 7, 2006 @ 4:47 pm
stå på kjekken:) kjempefint og rørende skrevet…
glad i deg/dere fam.grøseth inkludert thea:)
klemmer
Comment by heidi — October 7, 2006 @ 8:26 pm
Hei ØA!
Dette var sterk lesing!Du verden så flott og modig at du gjer det! Det får meg til å tenke på eit dikt av Kolbein Falkeid som eg har lyst til å dele med deg:
“PRIVAT HUSKEREGEL-
Du skal ikke klistre fine øyeblikk opp på veggene i tankene og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet hardt innunder arrete hverdager og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor livet har deg på mannskapslista”
Har stor respekt for deg!
Varm klæm frå Ellinor
Comment by Ellinor — October 7, 2006 @ 9:37 pm
Herlighet! Her sitter jeg og gråter for deg! Livet er så utrolig urettferdig! Men jeg er også imponert over styrken din! Jeg tror at du har styrke i deg til å slå kreften tilbake gang etter gang, og forhåpentligvis tvinge den helt bort til slutt!!! Så bra at du har en kjempefin familie og kjæreste som støtter deg så mye! Tenker på deg, og sender alle gode tanker!
God klem fra Hilde
Comment by Hilde — October 11, 2006 @ 10:35 am
Hei Øyvind Andre. Gratulerer med flott hjemmeside! Har lest hele historien din og blir voldsomt imponert over pågangs motet ditt! Jeg skal legge til siden i mine “favoritter” og jeg skal gå inn hver dag å følge din kamp mot kreften.
“Carpe diem”.
Hilsen utflytta oppdaling
Comment by elin — October 11, 2006 @ 10:17 pm
Hei ØA!
Begynte å gråte da jeg leste hele historien .. tenker masse på deg! Stå på, dette klarer du
Klem
Comment by Inger Kristin — October 12, 2006 @ 6:58 pm
Sterkt Øivind Andre!
Du og familien din har mange tanker med dere!
Comment by Eirin Rolvsjord — October 15, 2006 @ 2:44 pm
Er så stolt av deg ØA!
Overbevist om at styrken din vinner over kreften.
Glad i deg
Comment by Linda Loe — October 22, 2006 @ 5:05 pm
Man kan vanskelig skjønne fornuften og rimeligheten i verden og spesielt urettferdig føles det når vrede rammer noen man kjenner!
Du er en fighter Øivind og du kan legge fremtiden for dine føtter med den innstillingen og livslysten du har!
Tyn det positive ut av hver enste ting og bruk det for alt hva det er verdt!
Tenker på deg!
Comment by Thomas Øvergård — October 24, 2006 @ 12:03 am
Hallo ØA.
Har tenkt på deg-og hvordan det gikk med deg etter at jeg sluttet på hematologisk sengepost. Sist jeg møtte deg var du nettopp kommet igang med kontroller på poliklinikken. Skikkelig kjipt at du fikk tilbakefall så snart.
Likevel er eg sikker på at du klarer å kjempe deg godt igjennom det du nå holder på meg. Lærte meg deg å kjenne som en skikkelig fighter. Sterk psyke og stå-på-vilje-men glad i å sove om morgenen(hehe)
Stå på!!!
Yngve
Comment by Sykesøster Yngve — October 26, 2006 @ 5:39 am
Det er sagt mye på disse sidene, men jeg sier det igjen: Du er så tøff, Øivind André! For meg er du et klart bevis på at tro og håp kan flytte fjell! Måten du og familien takler dette på, er virkelig beundringsverdig. Jeg ønsker deg lykke til videre og gratulerer med dagen som kommer:) Hilsener og tanker til resten av familien også.
Comment by Ingrid Gulaker — October 27, 2006 @ 9:44 pm
Hei på deg.
Takk for sist,
var hyggelig å treffe deg Øa.Du gjorde et sterkt inntrykk på meg,gråt mange tårer på vei hjem.Denne lesningen har også satt spor,er enig med forrige kommentar,at du er et bevis på at tro og håp kan flytte fjell. We pray for you.
Aud og Steinar.
Comment by Aud V. Vkestad — October 30, 2006 @ 10:42 pm
Hei!
Sterk historie, spesielt siden jeg er mor til Rsymond på¨22 år(kreftsyk.no) som også kjemper i en lignende situasjon.
Tror både du og Raymond er laget av noe helt spesielt. Dette klarer dere!! Stå på , nusklene kommer tilbake…
Stor klem fra Marit
Comment by Marit Hoel — October 31, 2006 @ 8:34 pm
hei du:)
det her var tøfft å lese,du er jo bare helt utrolig,at du kan klare å holde mote og innstillingene så gode,men det her kommer du til å klare,tro kan flytte fjell og innstilling og positiv tankegang er gull verdt:)Ikke gi deg,så lenge det er liv er det håp.Vet på en måte hvordan du har det,er selv kreftsyk i lungene i en alder av 26,ingen mulighet å operere….men jeg skal ikke gi meg,kreften skal ikke få ta fra meg det gode liv:)jeg kombinerer skolemedesin med homeopati,noe jeg har virkelig tro på:):)Masse lykke til.Stor klem fr4a ukjente meg:)
Comment by tina — November 2, 2006 @ 11:46 pm
Hei ØA, Lenge siden sist!
Studerer Medisin i Ungarn nå på tredje året, og må si at historien din går inn på meg.For det er noe annet å lese om dette i bøkene, enn å få se hva det kan gjøre med venner og familie.
Jeg er sjelden hjemme i gamlelandet for tiden, men til sommeren skal jeg hjem. Da kommer jeg til Oppdal!
Jeg ler fortsatt når jeg tenker på Russetreffet på Lillehammer, og den sykkelturen vi hadde
Stå på ØA!!
Hilsen Jonas N
Comment by Jonas Nesser — November 5, 2006 @ 5:59 pm
Heei ØA.:)
Det er bra skrevet av deg.:)
Det er bra du begynner å bli bedre igjen.
Vi har tenkt masse på deg hele familien og felt en del tårer.
Vi krysser fingrene for deg.:D
Klem fra familien Søreide:)
Comment by Marte Søreide — November 10, 2006 @ 5:38 pm
Hei!
Ønske de lykke te me alt!
Å håpe du vet det æ mange som tenke på de, å sende de gode tanka kvar dag!
Yes yes.. Ellers må e si at du ha satt sammen ei bra sie, du skriv så levende
Kristi
Comment by Kristi — November 12, 2006 @ 9:47 pm
så fint skrevet. og bra du forteller historien din ,så folk vet hvordan ting var og er.
så bra det går bedre:) jeg viste du kom til og klare det, for du er en sterk person og det har du alltid vært…håper å få se deg litt mer fyldig enn sist jeg så deg…får da syntes jeg gina og thea at det ikke var rett at du brukte mindre størrelse i bukser enn oss.hehe..
lykke til..glad i dere grøseth family.
Comment by miriam gotheim — November 13, 2006 @ 5:39 pm
For en Fighter !
Snakk om En berg og dal bane tur,
Virkelig Ups and Donws !
Håper at du får mange fine år med familie og kjæreste og venner. Du fortjener og vinne denne kampen, og INGEN kan beskylde deg for filming !
Hilsen
SupporterKlubben
AFØA
- Alt For Øystein Andre
Comment by Supporter — December 12, 2006 @ 10:09 pm
Ja, dette var jo mildt sagt sterk lesning. Ikke godt og lese for en person med vanlig sunt sinn. Du virker da veldig sterk, tatt i betrakning av hva du har vært i gjennom. Jeg håper jo inderlig du blir bra!
Jeg har jo hatt noe kontakt med Tømmervold hele veien egentlig, og fått noen oppdateringer. Han tipset meg da om denne siden; og jeg valgte å sjekke den ut.
Alt dette kom jo som et stort sjokk n[r jeg f;rst h;rte det.
M[tte du bare bli helt frisk!
Lykke til
Sorry tastaturet som gjoer som det vil naa.
Hilsen hockeytullingen fra Depoet paa Kjeller
Comment by Rolf-Magne — December 12, 2006 @ 11:42 pm
Hei Øyvind Andre
Det er en veldig sterk historie du deler med oss alle ØA. Veldig fint at du klarer å sette så naturlige ord på alt det vonde du har vært i gjennom. Vi er veldig, veldig glade for at det nå ser ut til å gå den positive veien. Dette klarer du, stå på videre så du igjen blir like sprek som da vi gravde kabelgrøft til hyttene våre. Riktig god jul til deg og hele familien.
Comment by Lill og Hans — December 13, 2006 @ 8:29 pm
Et dikt til Øyvind Andrè og Thea.
Stien til verdens ende
Vi syns vi kunne se te verdens ende
Og visste åra ville bli
Da livet plutselig svinga av fra veien
Og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter
Da sa du stille: vi kan klatre vi.
Vi føllte kronglestien langs bratte stupet
Og ingen a oss torde se i stupet
Nå har vi føllt den bratte trange stien
Med stup på siene i mange år
Det kan nok hende vi misunner andre
Den strake landeveien der de går
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri
Og kronglestien vår er blitt veldig vår.
Det var den stien vi fikk, det hjelper ikke
Å følge andres glatte vei med blikket
Og vi har lært å ikke sture over
Den rette veiens blomsterflor
For det gror blomster også langs med stien vår
Og gleden over dem er like stor
Ja kanskje større, for de er så sjeldne
En må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne blaer
Men dufter ekstra sterrt på fine daer.
La gå at det kan komme vonde tier,
Da stien vår kjennes vanskelig og bratt,
Men den har lært oss at det vokser blomster
På både slåpetorn og nypekratt.
Og ingenting i verden er så vakkert
Som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
At også vår sti når til verdens ende.
Comment by Cathrine og Guri — December 16, 2006 @ 12:35 am
Hallo ØA..
Knall bra forbilde er du både på isen og ellers..
En helt rå styrke.
Comment by Steffen — December 22, 2006 @ 7:44 pm
Hei Øa!
En flott side! Jeg titter stadig innom for å se hvordan de går med deg. Jeg heier på 60 kg til nyttår:)
Har alltid vist du var en utrolig flott, sterk og spesiell gutt, men du slutter aldri å imponere!
Ønsker deg en GOD, koselig og morsom jul!
Gleder meg masse til å se deg igjen på nyåret.
Veldig glad i deg Øa
Hanne
Comment by Hanne Klokset — December 23, 2006 @ 8:34 am
Hei! har sett innpå siden her nå, og er helt målløs… du har slik styrke og livsmot uten like, og jeg beundrer deg stort! vil bare ønske deg lykke til videre i kampen, og jeg vil følge med deg med stor beundring!
:)
Comment by Silje — December 26, 2006 @ 9:04 pm
Heisann:)
hu og fortjener all den rosen ho kan få for å kjempet med deg i denne kampen og ikke svikta deg.resten av familien din og er helt utrolig sterke. det står respekt av dere alle sammen…:) skal følge med videre om utviklingen 
jeg fant linken til siden din på Kreftsyk.no der Raymond har skrevet sin historie. Jeg måtte lese din og og den var utrolig gripende og får en virkelig til å være glad i livet sitt.Jeg har aldri møtt deg og aner ikke hvem du er men du fikk meg jaggu til å gråte. det er utrolig sterkt å tøft gjort å lage ei sånn side og dele det med hele verden, og du er virkelig en utrolig sterk gutt med en stor stå-på-vilje. Jeg ønsker deg kjempemasse lykke til videre i kampen og måtte hell og lykke følge deg til du blir gammel og grå med din Thea.
KEEP UP THE GOOD WORK
hilsen Irene
Comment by irene — January 4, 2007 @ 12:49 am
Heisann
Dette var meget sterk lesing. Syntes det er kjempe flott at du har kommet deg gjennom dette og fremdeles har mange rundt deg.
Begynte å gråte da jeg leste dette, siden jeg selv mistet ei kjempe god venninne av samme sykdom (leukemi) i slutten av 2005. Ble kun 17 år
Kan ikke forestille meg hvordan det er å leve daglig med dette men så hvordan min venninne hadde det til tider. Selv om ho alltid tenkte på alle andre før seg selv.
Denne sykdommen er vanskelig å takle for meg.
Syntes du er en kjempe sterk person. Kjemp videre.
Stor Klem fra meg!
Comment by Monica Ø. B. — January 12, 2007 @ 1:00 am
Hei på deg!
du verden for en historie.Jeg fant sidene dine når jeg lette etter noe annet,men skal si det ble stillstans i jobben min.jeg har sittet og lest å tårene renner i strie strømmer.Jeg kjenner deg ikke men kommer til å tenke på deg lenge framover og ønsker deg alt mulig godt å håper inderlig det ikke er nå mere jæ..lskap igjen i kroppen din.
Comment by wenche — January 15, 2007 @ 1:07 pm
Du kommer att klara det här Öivind-Andre!
Det du skriver ger mig rysningar i hela kroppen, jag är så oerhört imponerad över hur stark du är. Du ger många människor hopp och styrka, bara genom att vara den du är.
Vi är många som tänker på dig i Sverige och följer dig i din kamp mot sjukdomen. Du är fantastisk!
Kram Agnes Knochenhauer (Lag Anna Hasselborg)
Comment by Agnes — February 4, 2007 @ 6:33 pm
Hei, jeg kjenner deg ikke. Men dette var en utrolig sterk historie å lese. Du er tøff som fortsatt står på!!
Jeg har hatt kreft selv og ble ferdig behandlet med cellegift novmber 2006. Nå er kroppen min kreftfri, men jeg kan ikke si jeg er frisk enda av den grunn. Jeg har igjen flere hodeoperasjoner etter sjukdommen som skal utføres høsten 2007. Du kan lese mer på min hjemmeside: http://www.ungogkreftsyk.hotserv.dk
Du virker som en utrolig sterk gutt, selv om livet blir snudd brått. Slike sterke folk skulle vi hatt fler av. Stå på videre!! Ønsker deg lykke til videre. Never give up!
Hilsen Ingvild
Comment by Ingvild — February 8, 2007 @ 1:32 pm
Hei
Du kjenner ikkje oss, men vi kom over sida di her i går, og følte berre vi måtte skrive nokre ord. Joachim fekk lagt inn på Rikshospitalet julaftan i fjor med akutt myelogen leukemi. Han hadde typen M3, den mildaste forma, og var slik sett heldig. Går ut frå at du har ei hardare form. Søndag var han ferdig med siste cellegiftkur av totalt 3, og alt har gått vegen for oss heile tida ette han fekk diagnosen. Når vi ser det du og dine kjære har gått gjennom, føles det litt som det er oss det gjeld. Det kunne så godt skjedd Joachim. Du skal vite vi sender mykje varme tankar til dykk, kjemp og stå på, det blir betre… Eg vil gjerne sende ei helsing til kjærasten din óg! Det er uendeleg tøft det ho går gjennom, ho må berre bite tennene saman og kjempe, der kjem ein dag etter all sjukdomen! Om du/dykk vil, er det berre å sende oss ein mail, gjerne godt å prate litt med andre som er i tilnærma samme situasjon… Mvh Synnøve og Joachim
Comment by Synnøve og Joachim — February 27, 2007 @ 9:02 pm
Gratulerer med forlovelse! : ) Såå glad på deres vegne! Bryllup på Oppdal blir det nok skal du se
Stå på, dette klarer du!! Akkurat som sist gang..
Klem
Comment by Marita — March 22, 2007 @ 10:00 am
Kjære Øivind Andre!
Kjekk var du første gangen jeg så deg, kjekk var du når jeg traff deg på Åge Aleksandersen
konsert i september, og kjekk er du nå.
Sender dere mange tanker daglig, vi har brettet opp armene og er klar for en ny kamp.
Ønsker dere en så bra helg som mulig!
Klem fra Kristin R
Comment by Kristin R — March 23, 2007 @ 5:21 pm
Jeg hørte om deg av Bengt Eidem da han foreleste for oss om sin sykdomsperiode. Nå har jeg lest om deg, og sett bildene. Jeg er IMPONERT over pågangsmotet ditt, og at du klarer å dele dette med verden rundt deg. Stå på ØA! Jeg tenker på deg, og heier på deg i kampen mot kreften! Ikke gi opp!
Comment by Line Nesset — March 27, 2007 @ 6:53 pm
Heihei
Er ei jente på 16 år, får 6 mnd si fekk eg veta at eg hadde kreft, sarcom. Så Litt av de du går jønå vett eg jo koss e. Ei utruli bra sia du har, utruli sterke, tårene presser gått på, sjøl åm eg isje kjenner dg. Sånt så dette burde aldri skjedd någen, mn skjer de, så skjer de. Så får me ta de dr frå. Hørres ud såm du e veldig sterke psykisk, de kan nåkk hjelpa veldig. Min medisin udenåm cellegiftå har vore humøret, de å var positiv oppi dette. Vil bare ønska dg lykk t vidare;)
Comment by Siv Anette — March 31, 2007 @ 3:36 pm
Hei hei!
Jeg har dessverre ikke lest siden din før nå. Tårene renner… Må si jeg er mektig imponert over motet ditt og deres. Stå på - du vinner denne gangen også:)
Stor klem
Comment by Anette (til Steinar) — April 13, 2007 @ 7:30 pm
For ei rørans historie!!
Du bi nok frisk….
bra du ahr trua me dæi…. du ska se at det her gå bra
Tanker fra mæi
Comment by Lise — April 16, 2007 @ 3:42 am
Hei Øyvind Andrè,
Jeg blir alltid så vanvittig glad når jeg finner andre med kreft som har et så sinnsykt pågangsmot! Selv om jeg blir utrolig trist av å høre om tilbakefall.
Jeg fikk selv konstatert kreft i 2005, 32 år gammel. Hadde en sjelden kreftsykdom som gjorde at jeg måtte amputere hele høyre foten min. I dag er jeg kreftfri, men vi blir jo aldri “frisk” igjen. har nettopp vært på Beitostølen og lært med å stå på ski igjen! Fantastisk sted som kan anbefales til alle som har vært syk!!
Kan lese om oppholdet mitt på beitostolen2007.blogspot.com
Lykke til videre!! Skal følge med deg..
Comment by Linda Nordrik Hansen — April 24, 2007 @ 12:20 pm
Tårene triller når vi leser, dette var sterkt! For ett pågangsmot og en styrke du har vist gjennom denne tiden! Helt utrolig, du er ett forbilde for oss alle, spesielt de som får en slik diagnose. Beundrer deg og dine! Håper du får en flott sommer:)
Hilsen familien Flatmo
Comment by Mariann Flatmo — May 3, 2007 @ 3:18 pm
Hei…Har lest ferdig hele siden nå med tårer i øynene:)HeHe synes veldig synd på deg.Vi krysser fingrene får deg
Dette klarer du:):):) Stå på:)
Mange klemmer og hilsner fra familien Flatmo:)
Comment by Julie Flatmo — May 3, 2007 @ 4:38 pm
Min supermann i badeshorts!
Styrken dere begge viser er virkelig utenomjordisk. Jeg sendte ei tekstmelding til deg den dagen husker jeg, vet ikke om den noen gang kom fram men. Litt ustabilt nettverk mellom Afrika og Oppdal har jeg inntrykk av.
Som alle andre vet jeg ikke hva jeg skal skrive. Som jeg tror du vet har jeg akkurat kommet hjem fra Afrika. I to mnd har jeg jobbet som frivillig på en førskole i et av de fattigste strøkene i Moshi, en by i Tanzania. Har opplevd vanvittig mye på både godt å vondt. Fattigdommen og elendigheta er så intens at det er vanskelig å beskrive. Man må liksom oppleve det - ord blir så fattige. En av de tyngste dagene var likevel for noen uker siden, da jeg pratet med Solveig på msn og hun fortalte meg at du hadde fått et nytt tilbakefall. Hun fortalte også om frieriet til Thea, utrolig rørende
Så var det i bilen på vei hjem fra Gardermoen på tirsdag, Kristi ringte meg og fortalte de siste nyhetene.
Kjære Øivind Andre. I likhet med å beskrive det jeg har opplevd i Afrika, blir ord så altfor fattige når jeg skal prøve å skrive hva jeg tenker. Man skjønner vel hvor … nei forresten, man skjønner vel egentlig ingenting. Man blir så vanvittig hjelpesløs -
Jeg tror på deg, jeg tror på livet, på viljestyrken, på mirakler. Uansett hva som skjer, kommer jeg aldri til å glemme det som har skjedd siden høsten 2005. Jeg er så vanvittig imponert over deg - så stolt over å kjenne deg. Sommeren på rauøra glemmer jeg heller aldri. Vet ikke helt hvorfor vi var der sammen, men moro var det! Husker så godt når vi sprang uti, og du nektet plent å gå lenger enn at vannet nådde deg til midt på låra. “Pingle!” lo jeg og sprutet vann på deg - men du har vel vist at du er alt annet en ei pingle (noe jeg forsåvidt visste, det var derfor det var så moro å kunne kalle deg det for en dag
Vet ikke hva annet jeg skal si enn at jeg tror 100 % på deg. Lyset slukker ikke før det slutter å brenne.
Er så glad i deg.
Varm klem fra Eline
Comment by Eline — May 4, 2007 @ 8:14 am
Det er gripende å lese dette. Det får meg til å tenke over og sette pris på at jeg og mine nærmeste er friske. Det er lett å ta det for gitt.
Ønsker lykke til og håper du og dine nærmeste får en best mulig tid framover. Du virker som en tøff kar med gode mennesker rundt deg.
Hilsen Odd Marius
Comment by Odd Marius — May 6, 2007 @ 8:05 pm
Hei Øivind André !
Du kjenner ikke meg, og jeg kjenner ikke deg. Men jeg gikk inn på denne sida fordi en venn av menn er medlem av facebook-gruppa “di”. Dette var sterk lesning. Det får en til å tenke. Setter ting i perspektiv. Vi klager over bagateller, som betyr så lite i denne sammenhengen. Du må stå på videre, IKKE GI OPP! mvh Øyvind
Comment by Øyvind — May 10, 2007 @ 7:58 am
Hei! Du kjenner jo ikke meg, men jeg fant denna sia via facebook.. Jeg kan jo ikke si at jeg veit hvordan det føles, men mora mi hadde kreft nemlig.. Hu ga ikke opp, hu sa at det hjelper ikke å være negativ, det vil bare gjøre alt værre, så stå på!! Syns du er utrolig flink, og det var veldig rørende å lese om dette, ikek gi opp:D!
Comment by Linda — May 11, 2007 @ 8:38 am
Kondolerer.
Hadde ikke fått med meg den utrolig triste nyheten.
Har ikke ord. Dette er vondt og urettferdig.
mange tanker fra meg.
Comment by Annelie — May 12, 2007 @ 9:20 pm
Hei! Både på god morgen norge og i se og hør har jeg hørt om deg i dag og synes det er ufattelig trist og tragisk at du har gått bort.. På bilder (før sykdommen) virket du så frisk og rask også ser jeg når sykdommen har tatt grepet, hvor sliten du var da, det er forferdelig å se deg lide sånn! Men kjære, kjære Øivind Andre, hvil i fred
Comment by Kristine — June 1, 2007 @ 2:13 pm
da jeg selv lå på sykehuset og ventet på beinmargstransplantasjon i november 2006 var det noen som viste meg denne flotte hjemmesiden. en ung gutt som er så beinhard og tøff som du, du ga meg håp om at jeg selv kunne klare dette.
har selv vært gjennom alt det helvete du forteller om her å da jeg plutselig kom over reportasjen i se og hør fikk jeg sjokk.
det at du er gått bort etter en uendelig lang kamp er utrolig trist. når jeg tenker på deg er det som om en av mine nermeste er gått bort å tårene lar seg ikke stoppe.
kjære deg.
Comment by åse — June 2, 2007 @ 8:46 pm
hei hei..
Du er en sterk gutt du. og det må du aldri legge fra deg… med styrke og galgenhumor så klarer du dette…
min samboer hadde testikkelkreft med spredning til mage og lunge for 4 år siden.. fikk 50/50.. men bare man ikke gir opp selv, så klarer man dette fordi at da gir ikke kroppen heller opp..
Dette klarer du.. stå på!!
Comment by hege — June 13, 2007 @ 7:35 am
hei.
jeg er en jente fra bergen som helt tilfeldig kom borti denne siden. jeg har leukemi, og har fått beskjed av legene mine at jeg har ett år igjen å leve.. denne utrolig sterke gutten er i alle fall med på å gi meg nye positive krefter til å gjøre mitt ytterste i forhold til denne forferdelige sykdommen!!! tusen takk!!
Comment by karla — June 14, 2007 @ 12:56 pm
heisann..
for en utrolig historie ØA hadde bak seg, og den flotte web siden.
så på bildene, og du var vell det di fleste jentene ville kalt kjekkas! vakker gutt..
tragisk skjebne, håper det kommer kreftvaksine en gang..
har selv hatt kreft, wilms tumor, men er kreftfri nå!
tapper familie også..
Comment by Maja — June 28, 2007 @ 8:12 pm
Hei:) Jeg fikk vite om denne siden av tanta mi. Har lest gjennom den og må bare si at du er veldig sterk som klarer dette! Min mor kommer også fra oppdal og jeg er en del der i ferien. Og det er ei kjempe fin bygd!
Vil bare si: Stå på, dette kommer du gjennom:D
Mange hilsner og tanker fra meg!
Comment by Andrea Dørum — July 28, 2007 @ 6:08 pm
Seriøst jeg ble så rørt av og lese dette, jeg gråt opp til flere ganger. God bedring
Comment by Jørgen — August 7, 2007 @ 4:06 pm
tilfeldig at jeg kikket inn på denne siden. jeg bare kjenner per marius litt.
leste historien, og det var helt utrolig rørende. Helt utrolig.
Jeg har et motto jeg sier til meg selv HVER dag;
“FOR EN DAG!:)”
for å minne meg selv på at hver dag er en gave, og hvor heldig jeg er som fikk den.
Jeg ønsker deg all lykke til i verden!
Du har inspirert meg!!
Comment by Céline — August 20, 2007 @ 2:57 am
En liten hilsen fra 32 årig gutt oslo som har vært igjenom det samme som Øyvind, jeg sliter fortsatt med mnge av tingene han har beskrevet, men jeg er kreftfri. feller noen tårer når jeg leser historien, den er så lik så lik.
Stå på alle rundt, vi må leve nå..
Ingen vet hva morgendagen gir.
All empati og sympati til familien.
Bjørnar Moe
benmargstransplantert August 2006
Comment by Bjørnar Moe — August 28, 2007 @ 2:33 am
Hei Øivind!
Jeg har aldri møtt deg. men jeg føler jeg kjenner deg allikvel. jeg ser for meg deg som en kar. en god kar. med godt hjerte og ett lurt smil om munnen.
jeg håper vi møtes på den andre siden!
Stor klem til Deg
Lasse
Comment by Lasse — August 30, 2007 @ 10:10 pm
Tøft mann! I redselen for å si noe galt vil jeg bare si
Jeg ser opp til deg, skulle ønske jeg var en brøkdel like sterk som deg.
Stå på!
Comment by Tord — February 23, 2008 @ 9:21 pm