På mandag (den 23.) reiste Thea og jeg til Oslo. Thea skulle shoppe og besøke venninner, og jeg skulle egentlig bare på Bislett Kebab med Påla, og til Linn på grillparty. Vi kom fram til Ana og Geir (et vennepar hvor vi skulle bo) sent på mandagskelden. Allerede på tirsdag tidlig morgen begynte jeg å føle meg dårlig. Det var for det meste magesmerter som plaget meg. Etter en kjedelig dag på Ana og Geir sin sofa, lagde vi taco og hadde det kjempekoselig. Men tacoen kom raskt opp igjen, og på kvelden i 23-tiden bars det på Rikshospitalet. Det virket som det sikreste alternativet der og da. Legen min, Jens, ringte nedover og ordnet slik at det ble klargjort et rom til meg. Thea ble med i taxi, og vi ble tatt godt imot på sykehuset. Jeg lå der og fikk smertebehandling hele natten. Onsdag kom jeg ut, og dro nermest rett til Linns foreldre på Bekkestua. Mange av mine kjære curlingvenner tok godt imot oss, og senere kom Trude, Jon og Evy også. Det var en super kveld med god mat (som jeg ikke fikk SÅ mye nytelse av..) og VELDIG godt selskap! Torsdag morgen reiste vi tilbake til Trondheim, og jeg var på vanlig sjekk på poliklinikken.
Torsdag kveld ble jeg innlagt på sykehuset i Tr.heim. Etter enda en natt med mye morfin (smertebehandling), var jeg ute på fredag formiddag. Jeg fikk et plaster på ryggen som gir meg morfin kontinuerlig. Lørdagen var vi (mamma, pappa, Thea og meg) på Solsiden (Trondheims “Aker Brygge”). Vi koste oss med tapas, og dro på besøk hos Theas foreldre etterpå. På søndagen hadde jeg og Thea det koselig i leigligheten om dagen, og på kvelden dro vi på Studentersamfundet på korkonsert. Det var kjempefint, selv om jeg var rimelig rusa på morfin.. Men på kvelden/natta ble jeg igjen lagt inn på St.Olavs med smerter. Selv om jeg hadde et morfinplaster som skulle vare i 3 døgn, og jeg nå var på 2. døgnet, hadde jeg veldig vondt denne kvelden. Gjennom natten fikk jeg mange doser med morfin intravenøst, slik at jeg skulle klare å sove/holde ut. Mandags morgen hadde jeg begynt å blø fra et bittelite sår på nesen. Det ville så absolutt ikke stoppe. Grunnen til dette er at blodplatene min er på et minimum akkurat nå. (Jeg vet nå ikke hvor stor virkning den h%$)?+” rødbetesafta har hatt) I skrivende stund tror jeg at såret har sluttet å blø, men da har det også blødd i 1 1/2 døgn! Så mandag fikk jeg påfyll med både blod og blodplater. Natten mandag til tirsdag lå Thea på rommet sammen med meg. Hun nektet å dra fra meg. Det ble noen runder på natten med sårskifting, men vi fikk sove litt. På kvelden hadde jeg fått vanndrivende, og tok en Vival (muskelavslappende), så det var bare akkurat at jeg kom meg på do i tide!:) Det var litt om hva som har skjedd..
Men, det er mye mer som ikke er sagt. Som dere som følger med meg kanskje har forstått, har jeg blitt gradvis dårligere den siste tiden. Vi har nå innsett at jeg kommer til å dø om ikke lang tid. Legene kan ikke gitt oss noe tidsperspektiv, men det kommer til å skje. Det er selvsagt veldig tungt for oss, men det var OK å få snakke med legen om dette temaet. Vi diskuterte oss fram til at det å være på Møllenberg nå framover ikke er et reelt alternativ. Vi har funnet ut at det beste for meg og de rundt meg er at jeg tilbringer den siste tiden på Oppdal. Her har jeg ikke så mange etasjer å gå, og blir dermed ikke helt isolert. Jeg fokuserer på å kose meg og leve livet, selv om jeg forstår at mye kan være vanskeligere for de rundt meg enn hva det er for meg. De skal tross alt leve videre! Men når dette er sagt: jeg har fortsatt mye livsglede, selv om håpet på å bli frisk nå er borte. Som jeg sa til pappa før i dag: jeg har ikke gitt opp livet, det er livet som har gitt opp meg!
I dag reiste vi hjem til Oppdal. Gina, mamma og pappa kjørte, og Thea og jeg satt i ambulanse. Det var fordi jeg skulle få ligge i seng og slappe av hele veien. Og det gjorde jeg! Sovna vel på Lerkendal! (For de som ikke har vært i Trondheim, er det ca. 3 min fra sykehuset:)) Det var godt å komme hjem til Oppdal, og jeg håper faktisk på å komme meg opp i et seilfly en av de neste dagene! Det skal bli herlig.
Jeg og familien setter fortsatt stor pris på all støtte vi får, på denne siden og på telefon/besøk. Ikke slutt med det:) Hvis noen har lyst til å besøke meg/oss, er det bare å ta kontakt (slik at alle ikke kommer samtidig). Det er best for meg at dere ringer pappa Bjørn eller mamma Liv istedet for meg. (Det kan bli litt for mye for meg.) Jeg kan ikke garantere hæla i taket og full fres, men jeg setter som sagt alltid pris på besøk. For all del-ikke vær redd for å kontakte oss. Det er mye verre hvis man ikke hører noe fra folk!
PS: Vær så snill, aldri si at “Når jeg blir pensjonist skal jeg gjøre ditt og datt og kose meg..” Lev og nyt livet mens du kan! Det gjelder å ikke utsette ting man kan gjøre i dag:)
PSS: For at dere curlingfolk skal skjønne hva som har skjedd, så kan det enklest forklares med at det ble et surt plukk på siste stein. 
hehe… Galgenhumoren sitter der fortsatt!! See ya!!
Kan ikke si at jeg er helt lik meg selv. Heldigvis var jeg veldig kjekk før, så litt av den “kjekkheten” henger ennå igjen!! hehe..